Betania Fauske – Et historisk tilbakeblikk

Forord

I forbindelse med at menigheten kunne feire sitt 30 årsjubileum kom det frem at mye av den historien som her presenteres var i ferd med å gå tapt. Betania har en spesiell historie ettersom røttene går helt tilbake til 1934. Det går en rød tråd gjennom hele historien. Fra starten på 1930-tallet, til lokalet ble innviet i 1970 og helt frem til menigheten ble selvstendig i 1987. 

Igjennom det arbeidet som nå er gjort, er ikke bare vår menighets historie dokumentert, men også deler av Saltens historie. 

Takk til John Willy Breiland for velvillig hjelp, og til Filadelfia Bodø som har stilt protokoller til rådighet. Takk Maj-Britt Larsen som har lest korrektur. Vi også rette en tall til Ernst-Otto Kristiansen for gode samtaler og tilgang til private bilder. Jeg vil også få rette en takk til alle dere andre som har bidratt på ulike måter. 

Fauske, 23. mai 2019, Steinar Slotten. 

Pinsemenigheten Betania, Fauske

I 2017 var det 30 år siden Betania ble en selvstendig menighet. Selv om røttene går langt tilbake i tid, så er det i disse årene menigheten har skapt sin egen historie. Siden starten i 1987 og frem til i dag har menigheten vokst både i antall og i bredde. I dag er Betania en fler-generasjonsmenighet med et aktivt barne- og ungdomsarbeid, og det er ulike aktiviteter og møter gjennom hele uka. 

I jubileumsåret (2017) hadde menigheten totalt 110 medlemmer, med pastor i 100% stilling og barne- og ungdomsarbeider i 50% stilling. 

Når vi nå skal ta et historisk tilbakeblikk, så er det enkeltmenneskers drømmer, visjoner, kall, offervilje og lydighet vi kan takke for at vi kan samles i eget hus i dag. Guds menn og kvinner som ikke gav opp, men som trofast stod på for Guds rikes fremgang på Fauske. De har trofast sådd ut Guds ord, og i dag kan vi se fruktene av dette arbeidet.

«Men noe falt i god jord. Det skjøt opp, vokste og bar frukt: tretti, seksti, ja, hundre ganger det som ble sådd.» Mark 4:8

Mange av disse er i dag forfremmet til herligheten, men deres tro og arbeid var ikke forgjeves. Paulus sier til Galaterne i «La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp» Gal 6:9. Bibelen formaner oss også til at vi ikke skal glemme dem som har gått foran oss, men akte på utgangen av deres liv (Hebr. 13:7).  

Selv om Betania ikke ble en selvstendig menighet før i 1987, går menighetens historie mye lengre tilbake i tid. En viktig milepæl i denne historien er innvielsen av eget menighetslokale i 1970. 

Drømmen om eget menighetslokale

Nella Kristiansen forteller til Korsets Seier at de i mange år hadde snakket om at det burde vært et lokale på Fauske uten at det ble noe av. “Plutselig, det var vel i 1968, minnet Gud oss om å kjøpe en tomt. Vi kjente at vi måtte handle, og vi søkte dermed kommunen om å få kjøpe ei tomt. Det endte med at vi fikk kjøpe den tomta der Betania står i dag. Etter bønn og mange overveielser bestemte vi oss for å gå i gang. Vennene gav det de maktet, men det var ikke nok til å reise et lokale for. Jeg kjente et kall til å reise rundt og samle inn penger. Jeg kan huske at målet for den første reisen var kr. 20 000. Det fikk jeg” (KS, 1982). 

Det var Gunnar Harkestad som var forstander i Filadelfia på denne tiden (1969 -71). Han forteller at det var Nella Kristiansen som var den drivende kraften i arbeidet på Fauske under hans tid i Bodø. Hun samlet de få vennene som var her til bønnemøter og offentlige møter i deres hjem. Hun var en meget driftig dame. 

Sigurd Gabrielsen og Ansgar Olsen (Filadelfia i Bodø) utarbeidet tegningene til det nye lokalet. 

Da de første tegningene ble fremlagt for menigheten i Bodø, syntes de at bygget ble alt for stort ettersom de bare var seks-syv venner der inne. De ble da nødt til å redusere lengden på bygget med ca 3,5 meter for å få det godkjent av menigheten. 

Sentralt i arbeidet med å få reist bygget stod Kristian Næss, Sigurd og Ole Gabrielsen fra Fauske. Det var også flere fra hoved menigheten i Bodø som deltok på dugnad.

Betania innvies

I november 1970 stod huset ferdig, og vennene kunne invitere til innvielsesfest. Det var et hardt slag for Nella at Ivar ikke fikk oppleve å se huset ferdig. Ivar fikk kreft, og han døde 19. juli 1970, bare fire måneder før huset ble innviet. Noe av det siste han gjorde, var å legge sine hender på Nella og be henne ta på seg ansvaret for at bygget ble fullført. Nå stod hun alene om ansvaret for arbeidet i Fauske og ute i Valnesfjord.

Nordlandsposten hadde en artikkel fra innvielsen: 

I november kunne pinsevennene på Fauske innvie sitt nye lokale. Det er seks- syv venner her, og gleden er stor over at huset nå står ferdig. Ikke minst har Nella Kristiansen gjort en stor innsats i denne forbindelsen. Hun har reist i store deler av landet og samlet midler. 

I lokalinnvielsen deltok Jens Friis, sammen med en rekke andre vitner, og det var storinnrykk fra menigheten i Bodø.

Det nye lokalet skulle bli begynnelsen på et helt nytt kapittel for vennene på Fauske. Etter å ha vært utpost under Bodø siden 1941, var de nå et stort skritt nærmere den dagen de kunne bli en selvstendig menighet. Selv om det nå begynte å gå flere på møtene, var det ikke så mange som ville la seg døpe og bli «pinsevenner». Det var først på slutten av 1970-tallet at ting for alvor skulle endre seg. Da kom det en åndelig «vårløsning» på Fauske, men den startet ikke på Betania. 

Vekkelsestider på Fauske

Historisk har det vært lite vekkelse i denne delen av Salten. For Fauske sin del må man tilbake til begynnelsen av forrige århundre. Det hele begynte med at en ung skomaker ved navn Angell Johansen flyttet til Fauske og startet en forretning. Angell hadde blitt en kristen under en vekkelse i hjembygda si på Helgeland. Da han kom til Fauske, oppdaget han at det bare var noen få eldre kristne her. Men i 1909 begynte Alfred Gulvik som ny bestyrer på Ankerske Marmorforretning. Han var fra Oslo, og både han selv og hans hustru var levende kristne. Alfred var en erfaren predikant, og han hadde blant annet talt på Youngstorget i Oslo flere ganger. 

Ryktet gikk fort her på Fauske om at det var kommet troende folk til bygda. Dette kom også Angell for øre. Gulvik inviterte folk til å komme på møte i sitt eget hjem. Det kom flere folk enn ventet på første møtet. Alfred Gulvik prekte et budskap som rystet dem alle. Møtet ble avsluttet med en felles bønnestund. Møtene fortsatte hver søndag, og det kom flere og flere folk. Vekkelsen var begynt, og hjemmet til Gulvik ble snart for lite som møtelokale. De fikk da leie Gotemplarlokalet, som Angel hadde vært med på å bygge. Ettersom de fikk leie det gratis en hel måned, bestemte de seg for å ha en møtekampanje. De inviterte en kjent Indremisjonspredikant til å tale, og de holdt møter hver kveld. Gotemplarlokalet ble snart overfylt, folk stod snart ute på trappen, for det var ikke plass inne i lokalet. Det som hendte på møtene, ble snart det store samtaleemne blant folk flest. Før Indremisjonspredikanten forlot Fauske, ble Fauske Indremisjonsforening stiftet med 60 medlemmer. Angell Johansen ble valgt som formann i foreningen (Jakobsen, 1996).

Selv om flere har hatt fast virksomhet her, har det vært smått med vekkelse. Det skulle gå nesten 70 år før det begynte å bevege seg igjen på Fauske. På slutten av 1970-tallet og utover på 80-tallet begynte det igjen begynne å bevege seg. Selv om pinsevennene hadde hatt fast virksomhet i distriktet i 50 år, var det ikke her det hele startet. Det startet da ekteparet Bjørg og Henry Nilsen flyttet til Fauske. Bjørg var søster til Svein Wangen, og hun overtok barndomshjemmet i Vaskermoen på Leivset. 

De frie venner (De frie evangeliske forsamlinger)

Bjørg og Henry Nilsen hadde sin tilknytning blant «De frie venner»^[1]. Bjørg var flink med mennesker, og det gikk ikke lenge før folk begynte å oppsøke henne hjemme. Dette utviklet seg til noe som vi godt kan kalle en vekkelse. Folk ble frelst, ikke bare i deres hjem men også hjemme hos seg selv. Flere forkynnere innen «frie venner» kom og hjalp til. De mest kjente var Egil og Arne, og Øystein og Raymond. Dette var kjente vekkelsesforkynnere, og de hadde på begynnelsen av 1980-tallet flere ulike aksjoner og teltmøter i distriktet. 

Det var under den tiden at vår nåværende pastorfrue Torill Slotten (født Wangen) ble frelst i 1979, 14 år gammel. Hun var en av flere i sin slekt som ble frelst i denne perioden. Senere ble hennes foreldre, Svein og Eva Wangen frelst under en møteaksjon med Egil og Arne. Det sies at rundt 40 personer ble frelst eller kom tilbake til Jesus under denne tiden. 

Bjørg og Henry var begge handikappet, og etter hvert ble dette for mye for dem å håndtere. De kunne ikke lenger ta hånd om arbeidet, og de forsøkte å lede de nyfrelste inn i Betania. I 1980 ledet de familien Wangen inn i Betania. Det skulle ikke gå så lenge før Svein fikk en sentral rolle i menigheten. Han spilte trekkspill, og i 1985 ble han valgt inn som eldstebror og leder for vennene på Fauske. Det var imidlertid ikke alle som ble med dem inn i Betania. Striden rundt Sarons dal var nå i ferd med å splitte pinsebevegelsen i to, og vennene på Betania stod på den «tradisjonelle» siden i denne striden, og lojale til den linjen modermenigheten Filadelfia Oslo stod for. 

Magne Wårheim – starter møter i bankgården

En annen forkynner som hadde et oppsving på begynnelsen av 1980-tallet var Magne Wårheim. Han var pinsevenn, men han var ikke på linje med vennene på Betania eller Filadelfia Bodø. Han hadde faste møter og samlet mye folk på denne tiden. Disse møtene holdt på utover 80-tallet, før det hele løste seg mer eller mindre opp. Flere av de som gikk på møtene her, fant etter hvert sin plass i Betania.  

En ny tid for Betania

Bjørn Egil og Webjørg Steinset

I 1983 kom Bjørn Egil og Webjørg Steinset som evangelistpar til Betania og det skulle bli starten på en ny tid for menigheten. Under deres tid var det mange som søkte til menigheten. Mange «menighetsløse» valgte nå å gå inn i menigheten og flere ble frelst. Menigheten fikk nå flere unge ektepar og de var samlet en 25 – 35 på møtene. Det var også mange barn i menigheten på den tiden.

Torill og Steinar Slotten  

Torill og Steinar giftet seg i 1984 og bosatte seg på Fauske. Steinar hadde begynt i heltidstjeneste innen «de frie» året før, mens Torill fortsatt stod som medlem i menigheten. Menigheten kalte Steinar som fast evangelist fra januar 1985. De startet egne samlinger for juniorene, og i løpet av året var de 10 – 15 unge som var samlet hver uke. De ble stående ut året, og menigheten opplevde en rik tid. 

Borghild og Helmik Grindheim 

I 1986 kom ekteparet Borghild og Helmik Grindheim nordover. Dette var et eldre ektepar fra Bømlo, nord for Haugesund. De fikk god inngang i menigheten, og de ble nå menighetens nye evangelistpar. 

Trosbevegelsen starter møter på Fauske

Flere av de yngre ekteparene i menigheten var inspirert av den fornyelsen de opplevde denne forkynnelsen førte med seg. Dette skapte splid blant vennene på Betania. Striden rundt Sarons dal hadde allerede skapt et skille i det pinsekarismatiske miljøet, og her hadde Betania tatt et tydelig valg. Dette første til at mange i menigheten valgte å gå ut når Fauske Kristne Senter ble etablert i 1986.    

Løsrivelse fra Filadelfia Bodø

Vennene i Betania hadde lenge hatt et ønske om å bli en selvstendig menighet. Samtalene rundt dette hadde pågått i flere år. Det var først da Knut Asplund overtok som forstander i Filadelfia at det begynte å skje noe. Han ble en viktig pådriver i dette arbeidet. Under Filadelfias årsmøte i 1985 ble to fra Fauske valgt inn som eldstebrødre, Svein Wangen og Willy Brunes. De deltok nå på eldstemøtene i Bodø. Gradvis fikk vennene på Fauske overført ansvaret for egen økonomi, og de hadde også egne «vennesamlinger» eller menighetsmøter. Disse var naturligvis åpne for forstander og eldstebrødre fra modermenigheten. 

I Korsets Seier stod det en helsides artikkel fra denne høytideligheten. De skriver: 

 I denne overgangstiden har vennene fra Fauske vist at de har klart å stå på egne ben både når det gjelder økonomi og åndelig lederskap. De har selv stått for og kalt sine forkynnere, vært ansvarlige for deres økonomiske underhold, ja, til og med samlet inn penger og innredet en lillesal/ bønnerom i kjelleretasjen, fornyet plattformen og laget ny dåpskum i møtesalen og som «fødselsgave» til seg selv hadde de kjøpt et nytt piano. (KS, 1987)

Betania blir en selvstendig menighet

Søndag 5. april i 1987 står som en viktig merkedag i menighetens historie. I 46 år hadde vennene her i Indre Salten stått som utpost under Filadelfia Bodø. Det var daværende forstander i Filadelfia Bodø, Knut Asplund, som ledet den høytidelige seremonien. Forstander Knut Asplund leste opp navnene på dem som fra denne dagen ble overført til Betanias egen medlemsprotokoll. Asplund leste om hva Bibelen sier om dannelse av menigheter, og i nærvær av hele forsamlingen ble Betania, Fauske, erklært for å være en egen menighet. 

Deretter ble det innsatt eldstebrødre i samsvar med dem som var valgt i tidligere vennesamling. Svein Vidar Wangen ble valgt som ledende eldste, og Hilmar Hjartøy og Sigurd Gabrielsen som eldste. Det var skriftlesning og håndspåleggelse av forstander og eldstebrødre fra modermenigheten. Det ble også overrakt blomster og gaver. 

Dette var de 16 medlemmene som gikk inn i menigheten denne dagen: 

1. Svein Vidar Wangen (ledene eldste)
2. Hilmar Hjartøy (eldste)
3. Sigurd Gabrielsen (eldste)
4. Eva Margrethe Wangen
5. Anna Margrethe Gabrielsen
6. Jonette Johansen Helskog
7. Odd Kristian Nordal
8. Rita Nordal
9. Else Marie Pedersen Isaksen
10. Irene Nikoline Norheim
11. Anita Nordal
12. Eva Synøve Edin Olsen
13. Synøve Marie Eriksen (Langø)
14. Snefrid Hansen.  
15. Petter Holmvik
16. Magda Myrvold

Noen av de som hadde hatt sin naturlige tilhørighet på Betania, valgte å bli stående som medlemmer i Filadelfia Bodø. 

Tidligere forstander Ove Arnoldsen og evangelist Bjørn Egil Steinseth deltok også denne helgen. Steinset hadde stått som fast evangelist på Fauske i tre år tidlig på 1980-tallet under Arnoldsen sin forstandertid i Bodø. Det var under denne tiden grunnlaget ble lagt for at menigheten nå kunne stå på egne ben. Tilstede var også evangelistparet Borghild og Helmik Grindheim som nå betjente menigheten. 

I årsrapporten for 1987 beskrives det at løsrivelsen fra Bodø var gjenstand for både lettelse og glede. Samtidig opplever man en sorg over at ikke alle som hadde vært aktivt med i menigheten tidligere, ble med over som medlemmer. I realiteten var det bare rundt halvparten som meldte seg inn i Betania. Men i løpet av høsten kunne de ønske flere nye velkommen, slik at de ved inngangen til 1988 var 27 medlemmer. 

Egen forstander  

Utpå høsten i 1987 vedtok menigheten å kalle egen forstander, og 4. oktober kunne de holde velkomstfest for Inger og Arne Jølstadengen. Knut Asplund stod for innsettelsen. Referatene fra menighetsmøtene fremkommer det at vennene i Steigen velger nå å knytte seg til vennene på Fauske. De hadde også tidligere stått som medlemmer i Bodø, men hadde i ikke hatt status som utpost. Det ble nå bestemt at man vil forsøke å ha møte i Steigen en gang i måneden. 

Nasareth i Valnesfjord

Det blir også bestemt at man ønsker å ta opp igjen møtevirksomheten på Nasareth i Valnesfjord som hadde ligget nede en tid. Dette lokalet ble kjøpt av Indre Salten pinsemenighet som startet opp sin virksom der i 1934. Da de valgte å bli utpost under Filadelfia Bodø, ble ansvaret for lokalet overført til Bodø. Ettersom det var en klausul som tilsa at det var vennene på Fauske som eide lokalet ,ble det nå arbeidet for å få disse papirene i orden. Dette gikk formelt i orden i løpet av høsten 1988. Det skulle vise seg svært krevende å drive fast virksomhet her, og de neste årene ble det forsøkt å finne andre måter å bruke lokalet på. Blant annet som et leirsted for Salten. Etter at alle disse forsøkene mislyktes ,ble det vedtatt å selge lokalet. I 12. november 1991 vedtas det å selge eiendommen. Med det settes det punktum for en 57 års lang historie. En historie vi senere skal se nærmere på.  

Gleden over å ha egen forstander skulle bli kortvarig. Allerede 24. april 1988 var det avskjedsfest for forstander Jølstadengen. Menigheten synes det var krevende å stå uten forstander. Derfor var gleden stor da Anita og Willy Wilhemsen kom nordover på høsten. Han ble innsatt som fast evangelist, og året etter, 24. august ble han innsatt som menighetens forstander. Han ble stående som forstander i over 2 år. Han avsluttet sin tjeneste i november 1991. 

Selv om man nå stod uten forstander ,opplevde menigheten en fin tid utover på 1990-tallet. I 1992 startet Wencke Johansen og Laila Simonsen opp med barnearbeid. På det meste var det 20-30 barn som gikk på søndagsskolen. Det ble også startet opp eget ungdomsarbeid, ledet av Vidar Jensen og Oddbjørn Wårheim (ref. menighetsmøte 27/8 1992). Også menighetsmusikken blomstret i denne perioden.

Tuva Evangeliesenter

I 1999 ble Tuva Evangeliesenter etablert på Leivset. Her var det mange i menigheten som engasjerte seg, og det ble knyttet tette bånd mellom senteret og menigheten. Dette gav menigheten et nytt løft. De kom med en friskhet, og mange ble døpt og tillagt menigheten i denne perioden. 

Etter noen gode år ble Tuva nedlagt på grunn av en stor omorganisering av Evangeliesenterets virksomhet. Dette ble merkbart for menigheten, for det var denne virksomheten som menigheten på mange måter hadde levd på de senere årene. Nå satt det bare eldre igjen. 

Utfordrende tider for menigheten

Utover på 2000-tallet var det en økende bekymring for menighetens fremtid. Selv om medlemstallet på det meste var oppe i over 70 medlemmer, var mange av disse knyttet til Evangeliesenterets virksomhet. Noen bodde i Steigen, så i realiteten var det 20-25 som var knyttet til virksomheten på Fauske. 

Samtaler med Salten Bibelsenter

Fauske Kristne Senter som nå hadde skiftet navn til Salten Bibelsenter, opplevde også nedgang utover på 2000-tallet. Mange hadde flyttet fra stedet, og igjen satt de noen få venner. I 2000 startet de Nordlys kristen grunnskole på Fauske. 

I 2006 ble det et gjort forsøk på å se om det var mulig å slå menighetene sammen. Mange mente at det var unødvendig å ha to menigheter som nå slet på hver sin kant. Det skulle vise seg at dette var mer krevende enn man så for seg. Det skapte dyp uenighet innad i menigheten. Heldigvis greide man å gjenvinne samholdet. Svein hadde nå stått som ledende eldste siden starten og kjente på slitasjen, men det var ingen som kunne ta over ansvaret. Dette første til at menigheten nå opplevde en vanskelig tid. Dette skulle imidlertid snu.  

Torill og Steinar Slotten nytt pastorpar

I 2009 skjedde det noe uventet, menigheten fikk vite at Torill og Steinar Slotten vurderte å flytte til Fauske. De hadde helt siden de flyttet fra stedet i 1987 vært engasjert som forstanderpar sørpå, og i de siste 12 årene hadde Steinar vært rektor ved en bibelskole. 

Menigheten valgte nå å kalle Steinar som forstander, og til deres store glede var svaret ja. I august kunne menigheten invitere til forstanderinnsettelse.

Medlemsutvikling fra 1987

---

Historisk tilbakeblikk

Det hele startet i 1934

I nesten 50 år hadde Ivar og Nella Kristiansen arbeidet for at det skulle være en egen pinsemenighet på Fauske. Historien viser at det har vært en vanskelig og svært krevende prosess. Allerede i 1934 var Ivar Kristiansen med å starte Indre Salten Pinsemenighet. De hadde eget lokale på Stemland i Valnesfjord, som het Nasareth. Det var i pinsevennenes eie helt frem til det ble solgt på 1980-tallet. 

To av de som deltok under opprettelsen av Pinsemenigheten Betania Fauske var også medlemmer i Indre Salten Pinsemenighet. Det var Nella og Jonette J. Helskog. Betania har dermed tydelige røtter helt tilbake til 1934. Ivar var bare 27 år gammel da han ble menighetsleder. Det er altså tydelige røtter helt tilbake til 1934. Det er derfor nødvendig å se på hele denne perioden som en del av menighetens historie. 

Pionerene Nella og Ivar Kristiansen

Nella var fra Volda, og hennes pikenavn var Nella Pernille Botn. I 1939 giftet hun seg med Ivar Kristiansen. I forbindelse med sin 70 årsdag i 1982 ble hun intervjuet av Korsets Seier om sitt liv og sin tjeneste. 

Hun forteller: “Det kom en ung, pen mann sydover for å ta handelsgymnas i Volda. Han hette Ivar. Jeg synes ennå jeg kan se ham for meg. Og jeg husker jeg sa til meg selv at disse nordlendingene skal du være forsiktig med! Han hadde fått det for seg at han skulle finne sin livsledsager i Volda, og da han begynte å se på meg, måtte jeg legge dette fram for Gud. Jeg fikk visshet om at han var den rette. Det er jeg svært glad for, han var verdens snilleste mann. Vi giftet oss i Eben-Eser, Volda i 1939, og vi kom til Sulitjelma i oktober samme året. For meg var dette selvfølgelig litt av en forandring, men Herren hjalp igjennom”, sier Nella. (KS, 1982). 

Ivar var født og oppvokst i Sulitjelma som den yngste i barneflokken. Hans tre andre søsken var født på Røros. Hans foreldre Ole og Kristine Kristiansen kom til Sulitjelma i 1898. Det skjedde etter at direktøren ved de kongelige gruvene i Røros overtok ansvaret for gruvedriften i Sulitjelma. Han ville at Ivars far skulle ta over ansvaret for Flotasjonen ved gruvene, selve utvaskingen av malmen. Dette var en høyt ansett jobb. I en tid da arbeiderklassen vokste frem i Norge, var familien Kristiansen vel ansett og blant de privilegerte i samfunnet.    

Fauske herred

I perioden 1890 til 1910 økte befolkningen i Fauske med 4 000, fra 2 700 til 6 700, og utover på 1930-tallet var innbyggertallet nærmere 8 000. Dette gjorde Fauske til den nest største kommunen i Nordland, bare slått av Hadsel kommune. Årsaken til denne sterke befolkningsveksten var gruvedriften i Sulitjelma (Fauske Kommune, 1980). Det var ikke bare Sulitjelma som vokste, men også utskipningsstedet Finneid hadde stor vekst i denne perioden.  

Ivars møte med pinsevekkelsen

I 1907, samme år som Ivar Kristiansen ble født, brøt det ut vekkelse i Sulitjelma. En gruveeier fra Bodø forteller: Her er det tre bønnemøter om dagen. Det synges salmer, man ber og sjeler frelses. Han skriver at lovsangstonene høres fra dem som tidligere var dypt sunket i synd. «Joels profetier går i oppfyllelse, Satan raser, verden spotter, hyklere blottes, skriftlærde rådslår i vantro og forundres …» (Nilsen, 1981, s. 24). Det er imidlertid ingenting som tyder på at denne vekkelsen var direkte knyttet til pinsevekkelsen. Lokale kilder viser at det var bedehuset som var det naturlige samlingenspunkt i bygda.  

Ivar og Nellas datter, Thelma, forteller at Ivars søstre hadde stor betydning for hans åndelige utvikling. Thelma bodde nordpå, mens hans 20 år eldre søster Klara var gift og bosatt i Horten. Sønnen Ernst mener at det var her i Horten at Ivar kom i kontakt med pinsevekkelsen. Ivar ble døpt i 1930, 23 år gammel. 

Vekkelser i Fauske og omegn

I forbindelse med sin semesteroppgave skrev Åge Jakobsen om vekkelse- og pinsekristendommens historie i Indre Salten. Han fant ut at Salten er et område der det har vært lite vekkelse. For Fauske sin del må man tilbake til 1909-1910 for å finne noe som ligner en vekkelse. 

Den gang var det en skomaker ved navn Angell Johansen som kom til Fauske på denne tiden. Angell hadde blitt en kristen under en vekkelse i hjembygda si på Helgeland. Han oppdaget fort at det fantes liten kristen virksomhet på Fauske. Det fantes ingen kristne ungdommer, bare noen få eldre. Men i 1909 begynte det å skje saker og ting. Ankerske Marmorforretning fikk en ny bestyrer. Han het Alfred Gulvik, og var fra Oslo. Han og hans hustru var levende kristne. Alfred var en dyktig predikant og han hadde talt på Youngstorget i Oslo flere ganger.  Ryktet spredte seg om at det var kommet troende folk til bygda. Dette kom også Angell Johansen for øre. Han tok kontakt, og like etter begynte de å holde møter hjemme hos Alfred. Det kom flere folk enn ventet på første møtet. Gulvik prekte et budskap som rystet dem alle. Møtet ble avsluttet med en felles bønnestund. 

Møtene fortsatte hver søndag ,og det kom flere og flere folk. Vekkelsen var begynt, og hjemmet til Gulvik ble snart for lite som møtelokale. De fikk leie Gotemplarlokalet ,som Angel hadde vært med på å bygge. De fikk leie det gratis en måned. De fant ut at de skulle ha en kampanje. Til denne kampanjen fikk de en kjent Indremisjonspredikant til å komme for å tale. Det ble holdt møter hver kveld. 

Gotemplarlokalet ble snart overfylt, folk stod snart ute på trappen for det var ikke plass inne i lokalet. Dette som nå hendte på lokalet, ble snart et dagligdags samtaleemne blant folk. En artig liten illustrasjon på omfanget av vekkelsen kan denne lille beretningen fortelle: En dag ringte lensmannen til presten og spurte: «Er det farlig å gå på disse møtene?» Presten beroliget lensmannen og sa at det bare var å gå på møte, og lensmannen kom da på møte.

Møtene samlet en del skuelystne mennesker, men det hendte stadig at det reiste seg mennesker under møtet og vitnet om at de hadde blitt frelst. Disse menneskene som reiste seg og vitnet om sin frelse var i hovedsak voksne.  Før Indremisjonspredikanten forlot Fauske, ble Fauske Indremisjonsforening stiftet med 60 medlemmer. Angell Johansen ble valgt som formann i foreningen. Denne indremisjonsvekkelsen rundt 1909-10 var den første vekkelse i Indre Salten på 75 år (Jakobsen, 1996). 

Pinsevekkelsen i Nordland på 1920 – 30 tallet

Utover på 1920 og 30-tallet vet vi at det var mange evangelister som reiste rundt og holdt møter i fylket. I forbindelse med Barrats 75 årsdag ble det utgitt en jubileumsbok, «Pinsvekkelsen i Norge gjennom 30 år». Her står det innledningsvis om Nordland:

Nordland fylke har 186 920 innbyggere og et flateinnhold på 38 144 kvadrat km. I hele sin lengde grenser det i øst mot Sverige, mens det i nord grenser til Troms fylke, og i syd har det Nord-Trøndelag til nabo, og havet er dets grense mot vest. 

Forstander Oscar Nilsen skriver: «Pinsevekkelsen synes å ha kommet først til fylkets sydligste del Helgeland, hvor den nevnes å ha begynt på flere steder omkring 1920; et par steder noe tidligere, siden fortsatte fremgangen også opover langs kysten. Vidnene kom opover traktene ved Lødingen og inn gjennem Ofotfjorden hvor de snart ved hjelp av jernbaneforbindelsen over Narvik kom i kontakt med pinseevangelistene fra Sverige. I Ofoten fikk vekkelsen først fotfeste i Ballangen, men den gikk også sin seirende gang utover Lofot-øyene; der fikk den fort fotfeste i Borge, likesom traktene omkring Lødingen hadde vekkelse den tiden. Særlig må nevnes Erikstad, hvor det første stevne blandt pinsevenner heroppe blev holdt.» (Bratlie, 1937)

I beskrivelsen begynner han lengst i syd i fylket og fortsetter nordover. Pinsevekkelsen kom til Helgelandstraktene i 1924. 

Menigheten i Bø, Helgeland, sendte ut ikke mindre enn 4 evangelister: Trygve Lorenzten, Hilma Lorentzen, Axel Westgård og Lovise Westgård. De to sistnevnte virket en kort tid ut i fra Nasareth i Valnesfjord. 

I Beiarn kom pinsevekkelsen rundt 1920 og menigheten ble ordnet 11 år senere, med S. Stensland som forstander. I 1937 hadde menigheten 19 medlemmer under Reinhard Støbåmo sin ledelse (Bratlie, 1937, s. 121)

I boken «Og Herren virket med…» refereres det til vekkelsen i Beiarn:

«I Beiarn i Salten har ikke så få overgitt seg til Gud under evangelistene Parelius Holums og Sigbjørn Stenslands virke. Men vekkelsen har møtt ganske stor motbør. Først ble det tordnet mot den fra kirkens prekestol, deretter var det de kommunale myndigheter som følte at noe måtte sies, både formannskap og helseråd. Det skulle lukkes til for evangelistene overalt, «da dette med knæfald og bønnemøter vilde virke nedbrytende paa folkehelsen» (!).

Man var også redd for at det skulle dannes en pinsemenighet på stedet. Holum og Stensland fikk brev fra de lokale myndigheter at de snarest mulig måtte forlate stedet, ellers ville de bli anmeldt til politiet. Men de ble. Møtene fortsatte, og motstanden gav seg etter hvert. Etter tre måneders virke drog evangelistene videre. Da var det en venneflokk i Beiarn. Den hadde allerede begynt å samles til misjonsmøter» (Nilsen, 1981, s. 109).

I Tjongsfjord hadde vennene eget lokale allerede i 1928, to år etter at menigheten ble ordnet. I 1937 hadde menigheten 37 medlemmer. Bratli skriver at vekkelsen nådde stedet i 1921-22.. de sendte ut 3 evangelister: Sverre Tangstad, Axel Fossmo og Ragnar Hagevik (Bratlie, 1937, ss. 121-122).

Zion Neverdal. Vekkelsen nådde stedet ca. 1912. i 1937 hadde menigheten 50 medlemmer med Simon Hovstad som forstander. De begynte søndagsskole i 1919 og den har for tiden ca. 20 elever. Menigheten ble ordnet i 1933, og første forstander var br. Lars Johnsen. Lokalet ble bygget i 1934 og kostet ca. kr. 1800,oo, med en gjeld på 350,oo kr (Bratlie, 1937).

Om Bodø står det: «Byen har 5 142 innbyggere og burde hatt en riktig stor menighet, men her er dessverre bare noen få venner. Br. Hovstad, som bor i byen, har dog godt håp om at det skal lykkes for Guds Ånd å føre seieren frem også i denne by. Flere vidner har arbeidet her i det siste» (Bratlie, 1937, s. 122). Filadelfia Bodø ble stiftet i 1941. 

Selv om vi ikke kan spore tilbake til de store vekkelsene, var det mye som skjedde i Saltenområdet. På begynnelsen av 1900-tallet opplevde Norge store vekkelser. 

Calmeyergatens Misjonshus i Oslo var Skandinavias største forsamlingslokale med plass til mer enn 5000 mennesker. Her brøt det ut en vekkelse i 1905 som varte i flere år. Navn som Christian Michelsen, Sigbjørn Modalsli og Albert Lunde er knyttet til det som skjedde her (Valton, 1942). 

I 1932 ble Frank Mangs invitert til å tale i en møteserie hos Oslo misjonskirke Betlehem. Mangs sterke forkynnelse om omvendelse og frelse berørte tusener av mennesker som kom til tro. Vekkelsemøtene varte helt til 1938. På Majorstua var det teltmøter, og i Calmeyersgates lokaler kunne det være over 4 000 mennesker som kom. Vekkelsen nådde menigheter og kirkesamfunn i hele landet ^[1].

Pinsevekkelsen fremvekst i Norge

I 1905-06 brøt det ut en vekkelse i Los Angeles i USA. I en tid med sterke raseskiller brukte Gud den svarte gutten William Seymor til å tenne en ild som skulle spre seg til hele verden. I en nedlagt lagerbygning i Azusa Street falt den Den Hellige Ånd over både svart og hvit, og man begynte å se tegn og under som på pinsedag. Dette var ikke bare en vekkelse til frelse, men det var i aller høyeste grad en åndsvekkelse.   

Thomas B. Barratt

Metodisten Thomas B. Barratt var en av flere nordmenn som ble berørt av den vekkelsen. På grunn av stor utvandring til Amerika var det gode forbindelser mellom Norge og USA. Det Gode Budskap og redaktør Erik Andersen Nordquelle rapporterte tidlig fra det som skjedde i Amerika.  

Det God budskap no. 2  –  15.januar 1907: 

Vækkelsen i Los Angeles

Tegn og undergjerninger

Den herlige vekkelse forsætter med usvækket kraft i Los Angeles og griper om sig ogsaa til andre dele af landet. Vore meddelelser er tagne fra bladet «The Apostolic Faith». Alene dette blad er et under. Der er intet storstilet ved det, men hvert no. Er som et nyt kapitel i Apostlernes gjerninger. Den, som vil forsøke aa forklare det som sker ved filosofiske begreper og med forstanden vil falle sørgelig igjennem. Det «naturlige menneske» fatter det ikke. Derfor er der ogsaa mange som motstaar vækkelsen.  Vor tid, og dermed ogsaa mange av prædikantene og kirkerne, er blit så smittet av tvil ovenfor undergjerninger og tegn., at man slet ikke forventer dem, og der hvor de kommer tilsyne blir de bortforklaret eller man sier nu som før, at det er «djevelens gjerninger». Det kan godt hænde, at der under slike kraftie aandelie vækkelser kan være dem, som forvæksler sin aandelige sinstiltand for en aapenbaring, og at satan nok kan forføre aa spille sine kunster ved siden av det virkelige. Det har han gjort før. Men i Los Angeles har man unækteli et bevis av den høieste Guds kraft. Jeg skal kun anføre dele av blad no. 3, så kan enhver dømme for sig selv. For min egen del har jeg ingen tvil om, at hvis man hjemme i Norge blot vil gaa helt enfoldi med paa Herrens betingelser, så kan man ogsaa der faa se de samme tegn som paa pinsedag, og ikke alene der, men overalt i verden. Men det man ikke har tro for, det faar man heller ikke (Det gode budskap, 1907 ).

Det God budskap no. 3  –  1.februar 1907 skriver Erik Andersen til sin venn Teofilus. Teofilus var den Lukas skrev Apostlenes gjerninger til (jfr. Apgj 1:1). Med dette antyder han at det vi nå ser er fortsettelsen av de som skjedde i den første tiden.  

Kjære Teofilus! Vor Gud han er så fast en borg!Ja, dette er det faste vedblivende, så maa gjerne alt andet forandres, vi er enda ved godt mot!Nu maa du tro, vi glæder os usigelig for , hvad Gud gjør blandt os i Kristiania i disse dage, ære være ham. En ny naadegave har Gud bragt frem iblant os – , at tale med tunger. Mark 16,17. Ap Gj 10, 45,46Og nu, som alltid baaar Gud fremtræder, ryker theoriene sønder og sammen, aa de, som ikke har hat andet, blir rasende. De derimot, som er Personligheten, er mer end villig til aa la den aa hin theori gaa over bord, naar den viser sig uholdbar. Nu bekjender vi aabent, at vi har troet: Aa tale med tunger var det nye tungemaal, vi fik da Gud døpte os med Hellig Aand, idet vi da talte Sions sprok, der fremstilte: Ikke mere mennesket, men Gud. Nu har det imdlertid behaget vor store stærke trofaste Gud i himmelen at aapenbare ogsaa det. Vor inderlig elskede br. Barratt har været i Amerika i 1 ½ aars tid for at samle penge. (… Barratt forteller sitt eget vitnesbyrd …)Ja, her hører du kjære Teofilus, hvad Gud vil gjøre naar mennesket er villig til aa la ham gjøre det. Nu er der en hel del blant os, der taler aa synger i tunger, se 1 Kor 14, aa dette har naturligvis samme følger som på pinsedagen, Ap Gj 2. Nogle blir forskrækket aa løper ut, andre blir forarget aa spotter, men en stor mængde synker i knæ aa overgir sig til Gud aa blir frelst aa søker videre Aandens daap.  Så faktum er, at en herlig vækkelse baade blant Guds folk aa verdens mennesker foregaar i Kristiania. De Gudfientlige, antikristelige avikerne raser som aldrig før og det er jo et godt tegn. Naturligvis faar vort lokale brorparten, halleluja!(…)

Erik Andersen

Dette var ikke bare en vekkelse der folk kom og ble frelst, men det var en vekkelse som rettet seg inn mot de etablerte kirkesamfunnene til fornyelse. I de første årene etter at Barratt kom hjem fra USA, hadde han ingen intensjoner om å starte et eget kirkesamfunn. Han var på mange måter datidens OASE leder. Han ville at dette skulle berøre alle kirkesamfunn og kristne. Han ønsker heller ikke å bryte med metodisten. Han fortsatte som redaktør i Byposten, et blad han selv hadde vært med å starte. Barratts forhold til sitt trossamfunn, Metodistkirken i Norge, ble etter hvert så anstrengt at Barratt ble bedt om å levere tilbake sin forkynnerlisens, og i 1916 var han formelt utmeldt av Metodistkirken. Barratt selv ble døpt med baptistisk dåp i Stockholm i 1913 av den svenske pastoren Levi Pethrus. Det var først etter at han stiftet Filadelfia Oslo i 1917 at Pinsebevegelsen ble formalisert. Frem til nå hadde det blitt dannet ulike frie grupper og forsamlinger over hele landet. Men det var ikke noen enhetlig lære for alle disse gruppene. Felles for dem var at de hadde opplevd pinsen kraft og ild. De delte disse erfaringene, og etter hvert var det mange vitner og forkynnere som reiste rundt i alle disse små og store venneflokkene. På denne tiden kunne det være ulikt syn på forskjellige ting. I de første 10 årene etter at pinsevekkelsen kom til Norge, ble ikke medlemskap, dåp og formell menighetsdannelse særlig vektlagt. Barratt selv var opptatt av å spre pinsens ild til hele Europa (Barratt, 1941). Etter at Barratt stiftet sin egen forsamling ble det større fokus på lære og tilhørighet. Det var ingen enkel start. Barratt fikk mye motbør, og det skulle ta tid før pinsebevegelsen slo dype røtter. Dette beviser det faktum at de aller fleste pinsemenighetene er dannet etter 1930. Dette gjelder også menighetene i Nordland. Dette er viktig å forstå når vi nå skal se på dannelsen av Indre Salten Pinsemenighet.

Indre Salten Pinsemenighet

Ut ifra de kildene jeg finner, og ut ifra menighetsprotokollene (Menighetsprotokoll – Indre Salten Pinsemenighet, 1934), er det ingenting som tyder på at menigheten ble født under en spesiell vekkelse. De 14 vennene som stiftet menigheten, bodde i Sulitjelma, Fauske og Valnesfjord. På den tiden var det ikke veiforbindelse til Sulitjelma, så det var en tidkrevende tur til Valnesfjord. Vi vet at det var en rekke evangelister som reiste rundt i Helgeland og Saltendistriktet og utover på 1930-tallet hadde de ulike venneflokkene begynt å formelt danne menigheter og knytte seg til et nasjonalt nettverk (Bratlie, 1937). Dette kan være den bakenforliggende årsaken for at man også her ønsket å danne en menighet. 

Stiftelsesmøte 1.okt. 1934

Utdrag av menighetsprotokollen (Medlemsprotokoll – Indre Salten Pinsemenighet, 1934), og stiftelsesmøte mandag 1. oktober 1934: 

«Samlet til menighetsstiftelse mandag den 1. okt. 1934. Tilstede var 8-9 døpte venner, foruten br. Rudolph, evangelistsøstrene Nymoen, Lovise Hansen og Torkildsen, samt noen andre, ennu udøpte venner. 

Br. Rudolph ledet møtet, og talte i korthet over bibelsk menighetsliv og hvilket ansvar der påhviler hver enkelt som står tilsluttet en bibelsk ordnet menighet. 

Som menighetens eldste ble valgt br. Ivar Kristiansen som også fikk i oppdrag å være sekretær».

Menigheten ble dannet med følgende medlemmer stiftelsesdagen: 

1. Ivar Kristiansen (Sulitjelma)
2. Thelma Kristiansen (Sulitjelma)
3. Helga Nordstrøm (Sulitjelma)
4. Johan OIsen (Sulitjelma)
5. Peder Støpåmo (Vatnan)
6. Bertine Heggeli (Vatnan)
7. Andreas Hjemgam (Fauske)
8. Hans Olsen (Stemland)
9. Nikoline Stemland (V.fjord)
10. Hulda Stemland (V.fjord)
11. Johanna Lind f. Jeremiasen (V.fjord)
12. Johan Lind (V.fjord)
13. Halvdan Frantsen (V.fjord)
14. Johanna Olsen (V.fjord)

I forbindelse med pinsevekkelsens 30 årsjubileum i 1937 ble det gitt ut en jubileumsbok. Her står det:

 «Pinsevekkelsen i Norge – gjennom 30 år». Her står det: «Indre Salten pinsemenighet blev ordnet i 1934 og har sitt virkefelt innen Fauske herred som har 7 089 innbyggere.

Pinsevekkelsen kom til stedet i 1934 og lokalet ble oppført året efter; det har en verdi av kr 8 000,00 og påhviler en gjeld på kr 2 300,00. Forstanderens navn er: Ivar Kristiansen, Sulitjelma». (Bratlie, 1937

Andre kilder viser at selve lokalet er mye eldre.  Ungdomslaget Framsyn leide Nasareth i perioden 1921 – 31. 

Nasareth lå på Stemland i Valnesfjord, og dette lokalet er mye eldre enn menigheten. Marit og Bjørn Stemland kan fortelle at de har fått en kopi av en tidligere jubileumsberetning for ungdomslaget Framsyn, som beskriver perioden fra 1915 til 1980. Der står opplysningene om Nasareth.

Medlemsmøtene ble holdt på ulike steder i bygda, enten Nasaret på Stemland, i skolehuset på Stemland eller i bedehuset på Løkås. Denne omflakkende tilværelsen varte fram til 1921. Da Nasaret ble fast tilholdssted for ungdomslagets medlemsmøter». (Helt frem til Fellesheimen ble reist i 1931). 

I menighetsprotokollen står det at Julius Johansen ble medlem i mai 1936. Protokollen viser også at det var flere som gikk på møtene enn de som valgte å gå inn i menigheten i 1934, blant andre noen som ennå ikke var døpt. Det er flere personer som navngis, i ulike kilder som aktive, enn de som er oppført som medlemmer. Derfor er det grunn til å tro at det i den første tiden var mange som deltok på møtene. Etter datidens målestokk var Nasareth et stort lokale. Ivar og Nellas sønn, Ernst, kan fortelle at de husker at det var benker i lokalet og at det kunne romme rundt 150 mennesker. 

 Selv om Ivar Kristiansen var menighetens leder, fremstår han ikke som noen markant åndelig leder eller forkynner. Sønnen Ernst forteller at familien Kristiansen var svært musikalske, og alle sang og spilte unntatt hans far Ivar. Han viser seg derimot å være en god administrator. Han var utdannet som regnskapsfører og arbeidet i mange år som fylkesrevisor. Ivars søster Thelma var også aktivt med i virksomheten her nord. Hun både sang og spilte og var dermed en stor hjelp og støtte for Ivar. 4 år etter at menigheten ble startet, omkomThelma i en drukningsulykke, noe som går hardt inn på Ivar. Kanskje var det en av grunnene til at han reiste til Volda og studerte økonomi? (slutten av 1930-tallet). Vi vet at Ivar en periode borte, selv om menighetsreferatene viser at han hadde jevnlig kontakt med menigheten. 

Virksomheten de første årene

Referatet fra menighetsmøte den 14. oktober 1934 forteller at Andreas Hjemgang fikk i oppdrag å sørge for utparsellering av husets tomt og skjøtet på lokalet. En annen sak som ble drøftet, var menighetens utpostvirksomhet. Her ble man enig om også å ha møter på Finneid en gang i uken, såfremt det lot seg gjøre.   

Indre uro

Det fremgår av referatene fra menighetsmøtene at menigheten opplevde mye uro og vanskeligheter innad i flokken. Allerede året etter at menigheten ble stiftet, måtte de søke hjelp utenfra. På menighetsmøte den 1. november i 1935 vedtok de å innsette Simon Hovstad som tilsynsmann for menigheten. I referatet står det at han skulle komme på besøk en gang i måneden, 3-4 dager, med en støtte på 15 – 20 kr pr måned. Ordningen var for ett år av gangen.  

Allerede under årsmøte 11. januar 1936 tar Hovstad opp en sak han anser som svært alvorlig. Han tar opp spørsmålet om eldstetjenesten i menigheten og her talte han om nødvendigheten av at de som skulle være eldste måtte ha opplevd Åndens dåp. Han ville ikke være med på å innsette de som ikke hadde opplevd dette. Brødrene Støpåmo, Peder Olsen og Ivar Kristiansen ble deretter valgt til å stå som ledere for menigheten inntil Gud uttar seg noen andre, mere skikkede. Dette mer enn antyder at daværende eldstebrødre ikke var åndsdøpt. Åndsdåpen var jo selve kjernepunktet i pinsevekkelsens budskap. Og her hadde man stiftet en pinsemenighet hvor dette ikke var erfart av menighetens ledere. 

Av referatene fremgår det også at det var uenighet om dåpssyn og medlemskap. Flere som tilhørte flokken, ville ikke la seg døpe, mens andre ikke ønske å være formelle medlemmer. Ulike stridsspørsmål ser ut til å ha skapt dyp splid og uvennskap blant noen av vennene. 

Etter et år trakk Simon Hovstad seg som tilsynsmann for menigheten og vennene kaller nå ens Julius Nygårdsæter som evangelist. På menighetsmøte den 1. februar 1937 får han mandat til å ta seg av enhver sak som kommer opp innad i menigheten og likeledes bestemme hvilken tid menighetsmøtene skal avholdes. Vedtatt med 15 mot 2 stemmer.

Nygårdsæther oppdager ganske raskt at det var store utfordringer innad i menigheten. På en menighetssamling den 25. april 1937 taler han om Åndens samfunn og fredens sambånd. Om å ha fokus på Jesus, om tvedrakt og splid. I referatet står det at etter hva br Nygårdsæther hadde erfart, den tiden han hadde virket her, har det ikke vært den beste enhet innen menigheten. Så lenge vennene ikke er smeltet sammen, skal man ikke tenke på fremgang. Alle må være med, også økonomisk. Og da skal vi erfare at Herren er med. 

Det hele ender med at Nygårdsæther trekker seg som evangelist, og han ønsker at vennene skal uttale seg om de vil fortsette virksomheten eller ikke. En søster tok ordet og fremholdt at det dessverre ikke var slik som det var i begynnelsen. Da var det mange som kom til bønnemøtene, men nå er det bare noen få. Menigheten vedtok da med 9 mot 4 stemmer at de ønsket å fortette virksomheten. 

I november 1937 ble menigheten enig om å kalle Br. Axel Westgård som forstander. Han og hustruen Louise reiste som evangelister, og de var utsendt fra menigheten i Bø på Helgeland. Dette ble vedtatt med 17 av 19 stemmer. Han ble så innsatt som forstander på årsmøte 1. januar 1938. 

Det skulle ikke gå lenge før også han så seg nødt til å konfrontere menigheten i forhold til en indre uro som fortsatt preget menigheten. På menighetsmøte den 13. mars 1938 talte Westgård ut i fra Apgj 9.31 (Apg 9:31 Menigheten hadde nå fred over hele Judea og Galilea og Samaria. Den ble oppbygget og vandret i Herrens frykt, og vokste ved Den Hellige Ånds hjelp)

Han dvelte en stund med den personlige indre fred med Gud som oppnås når alt er brakt i lyset og renset bort i blodet. Han fortsatte så med å undervise om betydningen av innbyrdes fred i menigheten. At alt må frem i lyset og renset i Jesu blod, bare da kan alle lemmer leve i fred med hverandre. Gud kan også gjøre det slik at endog våre fiender holder fred med oss når vi frykter Gud, påpekte han. 

Menighetsprotokollen viser at dagen etter dette møtet står 5 medlemmer registret som utmeldt (14. mars 1938). Alle med adresse Valnesfjord. Det fremgår også av referatene at menigheten over lang tid har slitt økonomisk. Det er særlig huslånet som tynger økonomien. 

Søndag 5. april var det møte, og Westgård og hans hustru talte ordet. Etter møtet meddelte  Westgård at han så det vanskelig å kunne fortsette virksomheten grunnet den økonomiske situasjonen i menigheten. Samtidig så han det også vansklig å forlate menigheten før det som skapte slik uro blant vennene, ble ordnet  opp i. Han fremholdt da en tanke om å reise bort en tur og så komme tilbake.  

Julius Stemland fremholdt at han så det ikke riktig at br Westgård skulle reise for godt, men for å lette menigheten økonomisk, var det kanskje en løsning at han tok en tur for så å komme tilbake. Dette blev enstemmig vedtatt. Det skulle ikke gå mer enn to måneder før Westgård  opplyste vennene om at det var deres tanke å slutte sitt virke i menigheten. Og således dette det siste møte de hadde anledning å få være med (19. juni 1938).

Under det samme møtet ble det også samtalt om de ugreiene som har vært blant vennene. Det kommer frem at mye av dette nå var brakt frem i lyset og var blitt gjort opp. Så det var håp om ett bedre forhold og at de nå  kunne forvente velsignelse fra Gud. En broder gav tilkjenne for menigheten at han hadde gjort feil da han gikk ut av menigheten og nå ønsket han vennenes tilgivelse.  Og det ble gitt ham. Det ble også samtalt en del om dem som hadde gått ut av menigheten og deres brev ble lest opp. Ingen av dem som var tilstede hadde imot å ta dem som var gått ut inn ingen i menigheten, nå når de selv kom med begjæring om det og erkjente sine feiltrinn.     

Lke før jul i 1938 var de samlet til menighetsmøte hvor også evangelist Skårn og Hasfjord var tilstede.  Ivar Kristiansen talte litt om de mange oppgjørsmøtene som hadde vært, men så vidt han forstod hadde det for det meste vært bare prat. Gud måtte få ett møte med den enkelte – så det ble et virkelig hjerteoppgjør. Først da ville Guds fred bli rådende, og enhet; ett hjerte og en sjel.

Broder Hjemgam fortsatte i samme retning ut fra Peters ord om å tilgi av hjerte. Staupåmo sa at Gud måtte få brenne bort alt slagg – dette belyste han klart med et bilde der det fremgikk klart at det var om å gjøre at Gud fikk slippe til. 

Evangelist Skårn ønsket at de som var gått ut av menigheten, måtte slutte seg til igjen.  Han hadde ikke tro for å stå på et sted med så få venner hvis de skulle være delt i to flokker. Han overlot så ordet til evangelist Hasfjord. Han påpekte at menigheten er hverken losje eller forening, men en Guds bolig i ånden. Det ser imidlertid til at vennene klarte å komme seg igjennom enighet. På menighetsmøte 2. juli i 1939 kunne broder Staupåmo fortelle at flere av de som hadde gått ut er kommet tilbake og han talte litt om den forandring som var skjedd. De kunne nå glede seg over at menigheten igjen var samlet til ett. På det samme møte var det flere som uttrykte et sterkt ønske om å få en hyrde i menigheten. Det fremgår imidlertid av referatene at denne forsoningen ikke stakk dypt nok. 23. mars i 1941 ble det avholdt et eget møte der målet var at to navngitte brødre skulle forsones. Mye tyder på at disse to representerte hver sin fløy i menigheten.  

Filadelfia Bodø stiftes i 1940  

I mellomtiden hadde det blitt dannet en ny pinsemenighet i Bodø. Filadelfiamenigheten i Bodø, ble stiftet i 1940, med Aksel Fosmo som forstander og Kristian Røberg som eldste. Menigheten hadde i oppstarten 19 medlemmer (Ski, 1959, s. 173).

Indre Salten Pinsemenighet oppløses

Det ser ut til at alle forsøk om å skap ro og enhet i menigheten ikke førte frem. Brødrene valgte derfor å innlede samtaler med Filadelfia Bodø for å se om de kunne gå sammen med dem. Den 27. juli 1941 ble det innkalt til menighetsmøte, der Forstander Aksel Fossmo og Simon Hovstad fra Filadelfia Bodø var spesielt innkalt. De ble også valgt til å være ordstyrere. 14 av 22 medlemmer var tilstede på dette møte. 

Forstander Fossmo innledet med å si at dersom det blir splid i en menighet, kan den ikke bli stående. De første kristne regnet synd som synd og renhet som renhet. Menigheten vokste med helligåndens hjelp og dro syndere til korset. Menighetens oppgave er å være salt i forråtnelsen. Og lys i mørket.

Kristiansen gav deretter en redegjørelse for det arbeidet som var gjort i forbindelse med å få en sammenslutning med Filadelfiamenigheten Bodø. Br. Fossmo opplyste at Filadelfia hadde satt en betingelse for at menigheten skulle opptas; At menigheten oppløses og vennene opptas i Filadelfiamenigheten. Fossmo redegjorde for de andre betingelser Filadelfia hadde fattet. 

Det virker som de vennene som var tilstede på dette møte ønsket en slik løsning. Men det var usikkerhet om hva som skjedde med lokalet dersom de oppløste menigheten. Skjøtet på Nasareth ble lest opp og her fremgikk det klart fremgår at menigheten har full disposisjonsrett over tomten og lokalet, samt skjøtet fra Peder Olsen, men at tomten (parsellen) var gitt på visse betingelser.  Det ble fremmet følgende forslag: Den som er for at Indre Salten Pinsemenighet oppløses, hvis de juridiske papirer tillater det. Og hver den av medlemmene som har gjort opp sine saker for aldri mere å berøre det gamle, skal hilses velkommen i Filadelfiamenigheten i Bodø (Menighetsprotokoll – Filadelfia Bodø, 1940). 

Vedtatt mot 1 stemme. Menighetsprotokollen (Medlemsprotokoll – Filadelfia Bodø, 1940) viser at det i perioden 1934 – 1941 ble innskrevet 33 døpte og 13 barn under 15 år. 4 døde og 5 utmeldte i Salten Pinsemenighet. Medlemmer pr. 27. juli 1941 var 22 voksne døpte.

Ifølge Filadelfia Bodøs egen menighetsprotokoll ble følgende opptatt som medlemmer 27. juli 1941:

1. Ivar Kristiansen (Sulitjelma)
2. Nella Kristiansen (Sulitjelma)
3. Bertine Heggeli (Vatnan)
4. Peder Staupåmo (Vatnan)
5. Johanna Lind (V.fjord) 
6. Andreas Hjemgang (Fauske)
7. Peder Olsen (V.fjord)
8. Nikoline Stemland (V.fjord)
9. Petrine Olsen (V.fjord)
10. Johanna Olsen (V.fjord)
11. Josefine Løkås (V.fjord)
12. Johan Andersen (Stormo, Misvær) 
13. Johan Johansen 

Tidligere på året hadde venneflokkene ute på Arnøya og i Tjongsfjorden også valgt å tilslutte seg Filadelfia i Bodø. 

 «Søndag den 2/3-41 var menigheten samlet til menighetsmøte hos Håkon Isaksen. Vi hadde også den glede å ha iblandt oss foruten forstanderen, evangelistene Daniel Aasen, Hovstad, J. Nygårdsæter og H. Nilsen, samt venner fra Valnesfjord og Nordarnøy.» (Medlemsprotokoll – Filadelfia Bodø, 1940)

4. oktober 1942 overtar Simon Hovstad som forstander og senere ble Jens Nygårdssæther innsatt som hjelpeforstander. Menigheten i Bodø får nå en sentral rolle som hoved menighet for hele Saltenregionen. Det er krig i Norge, noe som kunne å vært en medvirkende årsak. Både Simon Hovstad og Julius Nygårdssæther synes å ha nytt stor tillitt som vennene i de ulike venneflokkene, for kort tid etter dette ble til sammen 34 personer tillagt menigheten. Dette var venneflokker fra Sandhornøy, Arnøy og Beiarn. I Jubileumsheftet til Sion Neverdal hevder Hermann Mentzoni at Simon Hovstad på denne tiden fungerte nesten som en biskop for Salten. 

Borghild og Julius Nygårdssæther

Datter av Nella og Ivar Kristiansen forteller at hun husker godt Julius Nygårdssæther og at han var ofte på besøk hos dem gjennom barneårene. 

Julius giftet seg med Borghild i 1938 og her ble Karin, deres eldste datter født i 1939. Julius kom fra Austmarka pinsemenighet i nærheten av Kongsvinger, mens Borghild kom fra gården Stormo, i Misvær. Hun bodde på denne tiden hos Jon Erik Valle på Valosen. Dette var like i nærheten av familien Isaksen sin gård, hvor det var husmøter. Under krigsårene og helt til rundt 1950 bodde familien Nygårdsæter på Bertnes, på gården hos poståpner Frithjof Nystad.

Når det gjelder møtevirksomhet husker ikke datteren Karin så mye fra virksomheten inne i byen. Hennes barndomsminner er fra husmøtene i Valosen og i Valnesfjord. Hun husker godt Ivar Kristiansen og at han også hadde møter på Stormoen i Misvær, hos foreldrene til hennes mor. Borghild var jo datter av Johan Andersen også omtalt som «storlappen». Karin kjente til dette kallenavnet på sin bestefar, og opplyser at han var stor rent fysisk, men hvorvidt dette var årsaken til kallenavnet eller om det var pga. at han hadde mange reinsdyr, var noe usikkert. I hvert fall så hadde Borghild sin familie bakgrunn fra menigheten i Valnesfjord. Her var hennes far Johan med, og også hennes svigerinne Solveig Stormo (fra Beiarn) (Mikkelsen, 2018). 

Krigsårene

1941 ble et begivenhetsrikt for Nella og Ivar Kristiansen. Tyskerne hadde invadert Norge og satte sitt preg på dagliglivet. Nasareth var ikke lenger bare et bedehus, men det ble tatt i bruk av tyskerne under krigen^[1]. Om dette var frivillig vites ikke, men vennene mottok husleie fra tyskerne gjennom hele krigen. 

Men det var også lyspunkter. 5. mai 1941 ble de foreldre for første gang. Da ble datteren Thelma født. Hun ble oppkalt etter Ivars søster som døde så tragisk noen år tidligere. Etter at Ivar kom tilbake fra Volda fikk han arbeid som regnskapsfører og revisor. Datteren Thelma forteller at Ivar var en ryddig og klok mann. Han var skrivefør, og han var samfunnsengasjert. Dannelsen hadde han hjemmefra, og han gjorde også selv karriere. På nyåret i 1942 begynte han som kommunerevisor ved Nordland fylkeskommune i Bodø, 35 år gammel. Her hadde han ansvaret for 5 kommuner, inkludert Fauske kommune. 

Flytter til Bodø

Alt dette medførte også store omveltninger for den lille familien. I forbindelse med Ivars nye jobb valgte de å flytte til Bodø. De bodde på Valosen og var aktivt med i menigheten.  Ivar ble valgt som bønneringsleder i Valnesfjord og noe som tyder på at det fortsatt var noe aktivitet der. Det går ikke lenge før Ivar også ble valgt som eldstebror og til menighetens faste referent. 

Thelma husker sin far som en mann som var opptatt av verdighet, og han likte ikke svermeri. Han var svært reflektert og var mer tilbaketrukket som person enn moren Nella. I ytringer og væremåte var de svært forskjellig. Hun var utadvendt, impulsiv og musikalsk, mens Ivar syntes deler av pinsebevegelsen med hell kunne dempet seg litt, forklarer Thelma. «Det finns mange dyr i åkeren» pleide han å si.  

Tilbake til Fauske

Etter to år i Bodø, våren 1944, beslutter Ivar og Nella seg for å flytte til Fauske. Datteren Thelma forteller at de flyttet til Finneid, «og her ble min bror Ernst-Otto født i august samme år» forteller hun. I intervjuet med Korsets Seier sier Nella: «Da begynte vi igjen å ta vare på flokken i Valnesfjord og reiste ellers rundt i distriktet med møter og andakter. Ofte hadde vi evangelister som bodde hos oss og som hjalp til i arbeidet» (KS, 1982).

På menighetsmøte i Bodø den 7. mai 1944 gav menigheten sin fulle støtte. I referat står det: «I forbindelse med at Kristiansens flytter tilbake til Fauske vedtar menigheten å trykke opp 1000 plakater «for møter, slike som passer på våre utposter». 

Det står lite om hvilken aktivitet det hadde vært i Valnesfjord og omegn under krigen, men nå ble Ivar og Nella ledere for menighetens utpostvirksomhet i Valnesfjord, Fauske og Misvær ^[2]. Ivar fortsatte som eldste i Filadelfia Bodø også etter at de flyttet tilbake til Fauske. 

Det blåses nå nytt liv i arbeidet i indre Saltendistriktet. Arbeidet må ha vekket ny optimisme og fremtidstro blant vennene, og det arbeides nå med å få dannet egen menighet igjen. I 1946 var det konkrete drøftinger med modermenigheten i Bodø om muligheten for å bli en selvstendig menighet. Alt tyder på at Bodø stilte seg positive til dette. 

Ønske om å etablere en selvstendig menighet

På menighetsmøte den 8. desember i 1946 blir denne saken drøftet. Slik står det i referatet: 

Sak 1: «Saken angående vennene i Valnesfjord og Fauske – Misvær, om å danne egen menighet derinde». Flere benyttet anledningen til å uttale seg. De ble så enstemmig at de skulle få anledning til å danne menighet i Valnesfjord. Deretter sa Kristiansen opp sin stilling som eldste i Bodø, i Filadelfia. 

Sak 2: Det ble henstillet til forstander Oskar Engan om å motta kall som forstander for Filadelfiamenigheten i Bodø. Engan var villig til å motta kall såfremt saken i Valnesfjord ble ordnet tilfredsstillende. 

Noe må imidlertid ha skjedd som ikke er nedskrevet. Årsmøtereferatet fra 15. februar 1947 blir ledet av eldste Ivar Kristiansen og i sak 2 står følgende: Angående vennene i Valnesfjord, det ble opplyst at de på nåværende tidspunkt ikke lot seg gjøre å danne menighet. Etter at de hadde uttalt i denne sak blev det enstemmig besluttet at vennene i Valnesfjord fremdeles skulle stå tilsluttet menigheten i Bodø, med Ivar Kristiansen som leder som vennene derinne.   

Når man leser møtereferatene fra denne perioden ser det ut for at det fortsatt var indre spenninger i flokken som samlet seg i Valnesfjord. Begge barna til Ivar og Nella forteller om at det var indre stridigheter og at det var enkelte sterke personligheter som skapte mye uro. I samtalene navngir de personer som, ut i fra medlemsprotokollene, også var med i Indre Salten Pinsemenighet. Hun husker også Julius Nygårdssæther som en ryddig og kjekk kar. Han var ofte på besøk hos dem. 

Mye tyder derfor på at det var Ivar selv, og de som stod med ham, som selv innså at dette var for tidlig.

Til tross for dette virker det som at det var optimisme og pågangsmot som preget arbeidet i Valnesfjord og Fauske på dette tidspunktet. Under menighetsmøte den 3. april 1947 ble det orientert om at det var fast virksomhet i Valnesfjord og at flere var kommet med. Sak 1 referere til et brev fra Ivar i forbindelse med at 3 medlemmer skulle opptas i menigheten. Venner i fra Valnesfjord-forsamlingen reiste seg og bad dem. I sak 4 ble det fremsatt en tanke om å få vitner innover til Valnesfjord som kunne bo på lokalet og delta fast i virksomheten der inne. De kunne også hjelpe til i Bodø av og til, efter som det passet. 

Flere kilder forteller at det også var mange evangelister som virket ut i fra Valnesfjord og Fauske på 50 og 60-tallet. Thelma husker spesielt Olga Bekkelund som drev søndagsskolen på Nasareth. Hun forteller også at de stort sett alltid hadde noen boende hos seg på Fauske, etter at de bygde eget hus.

Thelma forteller at de hadde to sykler og at hun og Ernst satt på bagasjebrettet frem og tilbake til Nasaret. «Vi var der hele søndagen fra 1948. Jeg kan erindre at det var faste møter helt frem til jeg reiste fra stedet i 1958». Ernst forteller at han grudde seg til søndagene de skulle sykle fra Fauske til Valnesfjord. «Det gjorde så vondt å sitte på stanga hele veien». Jeg husker hvor lykkelige vi var da Kristian Næss kom hjem fra Amerika rundt 1955. Han hadde en Pickup med trebenker på lasteplanet. Han kom fra Sørfold, og vi fikk sitte på til Valnesfjord. 

Forstander Oskar Engan ønsker at Valnesfjord skal bli selvstendig

På menighetsmøte den 6. januar 1951 fremmer forstander Engan ønske om at virksomheten i Valnesfjord kunne virke som en selvstendig menighet.

Forst. Engan nevnte Valnesfjord og menigheten der. Da han ble valgt som forstander, var det fra først av meningen at vennene der skulle stå selvstendig, men da han ble innsatt, viste det seg at ikke lot seg gjøre. Han ble da bedt om og også ta Valnesfjord, noe som br. Engan syntes at han på ingen måte kunne gjøre, da han også måtte arbeide grunnet at menigheten ikke kunne love noe bestemt lønn. Men nu etter som det er blitt så mange nye til at han på ingen måte makter å tilfredstille å virke der, kunne ikke det være en tanke at dem nu kunne virke som en egen venneflokk. Vi ønsker å skille som gode brødre og søstre.

Flere uttalte seg og støttet den tanke som br. Engan kom med. Engan syntes det var så fint om vennene der kunne virke selvstendig. Det ble avstemming om å skrive til venne i Valnesfjord og høre om de var stemt for det (Menighetsprotokoll – Filadelfia Bodø, 1940).

Årsmøte den 4. februar 1951:

Forstander Engan leste opp årsrapporten (…) Etter på ble det samtalt ang. Valnesfjord. Engan la frem denne sak og nevnte om den gangen han ble valgt, og at han har sett etter om det ikke skulle bli en tid da Valnesfjord kunne stå som en selvstendig menighet. Engan hadde skrevet til vennene der og leste opp det svar derfra om hva de er enige om der. Han ønsket at brødrene fra Valnesfjord skulle uttale seg. Br. Kristiansen nevnte at han trodde at tiden var inne til å danne egen menighet. Br. Myrvoll uttalte seg, han mente det samme som Kristiansen. Etter denne samtale ble det sang og brødsbrytelse, bønn før vi skiltes.

Det ble da et slik samtalemøte etterpå angående denne sak med Valnesfjord. Br. Engan sa at det var forskjellige ting som måtte ordnes før det ble avgjort og mente at det var en selvfølge at de skiltes i den beste ånd og forståelse, og at han håpet at det som ble avgjort både i den ene og den andre menighet ble respektert av begge parter, såfremt det er etter Guds ord. Det som er en menighetsavgjørelse. 

Det ble samtalt og enighet om at om det var noen som ikke kunne få stå i Bodø menighet at de ikke kunne stå i Valnesfjord menighet (heller). Likeledes gjaldt dette det samme for Bodø Menighet. 

Angående skjøte på lokalet i Valnesfjord. 

Engan la fram det forslag at skjøtet ble skrevet slik at lokalet for fremtiden ikke skulle leies bort til andre enn dem som forkynner det fulle evangelie, slik som pinsevennene tror og lærer. Og likeledes om at det skulle skje at menigheten der blir oppløst skal lokalet falle tilbake til Filadelfia Bodø.

Kristiansen sa at han skulle legge det frem for vennene i Valnesfjord. (Menighetsprotokoll – Filadelfia Bodø, 1940)

På menighetsmøte den 4. mars 1951 redegjorde Engan for det forslag som hadde komme frem om å endre teksten i skjøtet (Jfr. referat fra 4. febr. 1951). 

Kristiansen sa at han personlig ikke hadde noe i mot det. Det ble da enighet om at når menighet var ordnet skulle skjøtet skrives slik.  

Valnesfjord ordner seg som egen menighet

1. april informerer Engan menigheten om at han hadde blitt oppringt om han ville komme til Valnesfjord i anledning menighetsdannelsen, me at han dessverre allerede lovet å komme en tur til Folla i påsken. På menighetsmøte 6. mai forteller Engan at han hadde snakket med Myrvoll og han sa at alt var nå i orden, de hadde ordnet seg som menighet.  Det som gjensto nå, var at skjøtet skulle skrives som før bestemt og nedskrevet. (Menighetsprotokoll – Filadelfia Bodø, 1940).  

3. juni avholdes det et nytt menighetsmøte der broder Engan fortalte at skjøtet var omskrevet og behandlet av vennene i Valnesfjord. Han hadde fått brev fra br. Kristiansen om vennene ikke ville godta det slik som det var. 

Etter at flere hadde uttalt seg, ble det avstemning, først over den første pasus i skjøtet^[1]; spørsmålet om da om vennene var enige om at det skulle stå slik som man tidligere hadde blitt enige om besluttet. Ved avstemning ble forslaget vedtatt mot 2 stemmer. Pasus 2 i skjøtet ble også opplest for vennene og spurt om hva de mente, og her var det full enighet om at det burde stå slik det nå stod. Vennene lovte at de skulle hjelpe til så godt de kunne, både med maling og likeledes utføre arbeidet. 

Møte i Valnesfjord, den 10. juni 1951, i anledning skjøtet på huset

Kristiansen leste opp skjøtet som det var skrevet av Filadelfiamenigheten Bodø til vennene i Valnesfjord. Samtidig ble svaret som Kristiansen hadde sendt Engan, lest opp. Forstander Engan svarte på dette i denne sak. Når han hadde gått til det skritt og undersøkt med venne der om det kunne være mulighet for dem og danne egen menighet. (Tallmessig regnet han med at det kunne gå an). Så var nok en av grunnene den at han hadde den følelse og forståelse at samarbeidet ikke var som det skulle være. Og da kunne det jo være best om det var mulighet for at det ble en egen menighet der. Det var jo det beste det beste for vennene i Bodø å slippe det ansvaret. Engan gjorde så rede så rede for sitt syn hvorfor skjøtet ble skrevet slik det var. Det skulle være en betryggelse for virksomheten der for ettertiden. Han sa at vi alle var dødelige og mange ting kunne komme på. Menigheten har jo før vært oppløst. Tiden er så alvorlig og mange slags læresetninger er fremme og alle mener jo de lærer Guds ord. 

Han la alvorlig vekt på å praktisere presis som Guds ord lærte. Det som vek fra Guds ord, skal vi ta avstand fra. Det utelukket ikke dermed denne sak om det skulle bli spørsmål fra en Emissær eller andre som på forsoningens grunn at de ikke kunne få låne huset for anledningen. Tømmerbakk stod også fast på samme syn og mente at vi ikke måtte vike fra det, da det er Guds ord og lære det gjelder. 

Vennene i Valnesfjord stod tvert imot i denne sak. Da saken lå slik an i Valnesfjord, kunne brødrene ikke foreta seg noe mer med skjøtet. Det fikk da stå slik og se tiden an. 

Hovedgrunnen og inntrykket vi fra Bodø fikk var at flere av vennene i Valnesfjord mente fullt ut, og det ble nevnt at om vi forvarer og praktiserer hva pinsevennene lærer og tror, så er det et hinder for vekkelsen her. 

Forstander Engan sa at når det lå slik an i Valnesfjord, var det ikke mer å gjøre. 

Filadelfia Bodø snur i spørsmålet om selvstendighet

Søndag 24. juni 1951 var vennene i Filadelfia samlet i Folkets hus, sal B. Her ble det avholdt et menighetsmøte der situasjonen i Valnesfjord ble drøftet. Referatet gjengis så godt det lar seg gjøre slik det er skrevet, men noen steder er språket endret litt slik at det blir lettere å forstå hva som uttrykkes. 

Etter at 2 sanger var sunget, åpnet br. Engan møte med å lese fra Salme 25,12. «Hvem er den mann som frykter Herren, han skal Herren lede. Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham». Forstander Engan talte om de Helliges samfunn. Før man kan få del i det rette samfunn med de Hellige, må man ha det rette samfunn med den levende Gud. Man kan treffe på ufrelste som kan ha stor interesse for Guds sak, men allikevel ikke ha samfunn med Gud. For Jesus sa du må fødes på ny. Født ved Guds sannhets ord som lever og blir i oss, og vi kjenner vi kommer mer og mer i samfunn med den levende Gud. Ordet blir født der inne, da vokser vi den gode og rette vekst. Vi kan ikke leve på følelser når lidelsen kommer over vårt liv, da gjelder det å ha Guds ord å bygge på. Vi har ikke bare samfunn med Gud, men og med han Sønn, og da får vi samfunn med de Hellige på jord. Vi kan godt ha samfunn med de andre troende så langt som til et visst standpunkt, men så kommer det så langt som til dåpen, da stanser det der. 

Broder Engan nevnte at han har forstått det i de siste årene at det har skjedd en forandring. De gamle og første pinsevennene som ble født i denne vekkelsen, stod rake og faste på Guds ord, selv om det skulle bli døden. Det er kommet så langt nu enkelte steder at man mener at man ikke skal være så nøye med å forkynne dåp og åndsdåp, for dermed å arbeide mere med andre samfunn. En vekkelse på ordets grunn det er det vi vil ha.  Visst vi som pinsevenner slår av på Guds ord, da har vi tapt slaget. Det som han har sett og hørt det vitner han Joh. 3,32. Deretter var det bønn og sang.

Protokollen ble opplest

Broder Engan nevnte fra Valnesfjord, om den reisen som var gjort dit. Det ble ikke noe større resultat. Hans inntrykk var at de ikke var ferdig til å være menighet, da han syntes de hadde lite begrep på hva sannhets ord er. Rapporten fra møte i Valnesfjord ble lest opp.

Broder Nygårdsæter uttalte seg at hans oppfatning har vært at Valnesfjord ikke er i stand til å bli menighet. Det synet stod han fremdeles på. Br. Engan sa at han trodde tross alt at det var en Guds ledelse at det kom frem, og det vises slik nu. Det har jo vært en pinsemenighet, og Ivar Kristiansen har vært leder for den. Br. Tømmerbakk mente at han ikke ville være med på å danne menighet der på det grunnlaget som nå var. Br. Engan minte om at han på årsmøte la frem innholdet av skjøtet. Br. Nygårdssæter mente at vi burde være på vakt både når det gjaldt hellighetslæren^[2] og hva pinsevennen lærer. Det ble spørsmål om hva skal vi gjøre når det gjelder Valnesfjord, da de selv anser seg å være menighet. Broder Engan sa at vi kanskje har latt dem gå for langt, men han hadde aldrig trodd at de var så uklar når det gjaldt Hellighetslæren. Br. Engan la fram det forslag at vi måtte skrive til dem og gi beskjed om at vi anser dem ikke for å være menighet, etter det vi nu har lært å kjenne dem. En br. uttalte seg at det var et stort ansvar av Bodø menighet å la dem bli menighet, slik som valgt derinne. En annen broder uttalte seg at han ikke var med på at de ble menighet når de slår av på Guds ord. Forslaget av br. Engan var å skrive til Valnesfjord og si fra hva som var behandlet på menighetsmøte i Bodø ble stemt over og vedtatt. (Menighetsprotokoll – Filadelfia Bodø, 1940)

Valnesfjord fortsetter som utpost under Bodø

Etter dette blir det stille rundt virksomheten i Valnesfjord. Referater fra 1950- 60 tallet viser at Bodø har kontroll over lokalet at virksomheten nå drives som en utpost under Bodø. Julius Nygårdsæter hadde i denne perioden også ansvaret for menigheten i Bodø, og han hadde god kontakt med vennene i Valnesfjord og på Fauske. Han var gift med datter til «Storlappen» som var aktivt med blant vennene i Salten. Kilder og referater forteller at det var ble avhold stevner mange stevner i Valnesfjord, og har kom det folk fra hele distriktet.  

Referanser og kilder

Barratt, T. B. (1941). Erindringer. Oslo: Filadelfiaforlaget.

Bratlie, J. (1937). Pinsevekkelsen i Norge gjennem 30 år. Oslo: Filadelfiaforlaget A/S.

Det gode budskap. (1907 , November 1). Dag for dag. (E. A. Nordqelle, Red.) Den gode budskap, 3(21), 4.

Fauske Kommune. (1980). Fauske: 1905-1980. Bodø: Sentraltrykkeriet A/S.

Hultmann, C. (1995). Fjellfanter under polarsirkelen. Oslo: Grøndal & Dreyer AS.

Jakobsen, Å. (1996). Vekkelseshistorie i Indre Salten og grunnleggelse av pinsemenigheten Betania på Fauske.

Kjeldstadli, K., & Universitetet, U. . (2015, november 25). Norgeshistorie.no. Hentet fra 1914–1940: første verdenskrig og mellomkrigstiden: https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/hus-og-hjem/1604-de-harde-trettiara.html

KS. (1982, januar 23). Korsets Seier. Nella Kristiansen 70 år.

KS. (1987, mai 22). Korsets Seier. En menighet blir to.

Medlemsprotokoll – Filadelfia Bodø. (1940). Medlemsprotokoll. Bodø.

Medlemsprotokoll – Indre Salten Pinsemenighet. (1934). Medlemsprotokoll.

Menighetsprotokoll – Filadelfia Bodø. (1940). Menighetsprotokoll. Bodø.

Menighetsprotokoll – Indre Salten Pinsemenighet. (1934). Menighetsprotokoll. Fauske.

Mikkelsen, K. (2018, oktober 15). Datter til Borghild og Julius Nygårdsæther. (J. W. Breiland, Intervjuer)

Nilsen, O. (1981). Og Herren virket med: pinsebevegelsen gjennom 75 år. Oslo: Filadelfiaforlaget.

Ski, M. (1959). Fram til urkrisyendommen – pinsevekkelsen gjennom 50 år BIND 3. Oslo: Filadelfiaforlaget. Hentet 2018 fra https://www.nb.no/nbsok/nb/51b4a42a1fe83109ee51c189c4b9fb82?index=5#7

Sæter, O. (1975). Registrering av nyere kulturminner i Saltfjellet/Svartisområdet 1975. Bodø: Nordland Fylkesmuseum.

Valton, F. O. (1942). De norske vekkelsers historie. Oslo: Filadelfiaforlaget.